Publisert 07.07.22
I Norge har vi lange tradisjoner for at allmennheten kan gjøre bruk av eiendommer de selv ikke eier, uavhengig av om det er privatpersoner eller staten som eier eiendommen. De rettighetene allmennheten har til å benytte andres eiendom, kalles allemannsretten.
Allemannsretten regulerer turer til fots i skog og mark, sykling i fjellet, eller ferdsel med båt i skjærgården og kysten for øvrig. Skal du benytte deg av naturen i Norge i sommer; kan det være nyttig å ha oversikt over hvilke regler som gjelder bruken av andres eiendom.
Hva har du rett til å gjøre i kraft av allemannsretten?
Allemannsretten har tradisjonelt vært en rett til å ferdes og bedrive aktivitet med friluftsformål på andres eiendom.
De viktigste reglene om allemannsretten finner vi i friluftsloven. I formålsparagrafen til loven står det: «Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.»
Ferdsel – hvor og hvordan du kan ferdes
Utmark
Hvor du har rett til å ferdes, og på hvilken måte, avhenger av hvilken type eiendom det er snakk om. I friluftsloven § 2 står det at i utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.
Utmark er definert som udyrket mark, og det som ikke er «innmark». Innmark er definert i loven som gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite samt liknende område hvor allmenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker.
Ferdes du til fots i utmark, har du rett til å gå overalt. Ferdsel med motor, hest eller tråsykkel er begrenset til vei eller sti, med mindre det skjer i fjellet. I fjellet kan du ferdes fritt med de begrensninger som følger av lov om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselsloven).
Motorferdsel i utmark
Med motorferdsel menes bruk av kjøretøy som bil, traktor, ATV, motorsykkel og nå også el-sparkesykkel. Hovedregelen er at motorferdsel i utmark ikke er lov, men mindre det er gitt unntak i loven. Forbudet gjelder naturlig nok ikke for vei i utmark som er opparbeidet for kjøring med bil.
Viktige unntak gjelder for nødvendig person- og godstransport til og fra faste bosteder og i jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring.
Kommunestyret i de ulike kommunene kan gi generelle forskrifter om adgang til motorferdsel og de kan også gi konkrete tillatelser etter søknad.
El-sykkel i utmark
Hva med bruk av el-sykkel i utmark? Etter gjeldende regelverk regnes i utgangspunktet ikke el-sykler som motorvogn. Det er bestemt i kjøretøysforskriften § 2-5 nr. 12. For at el-sykkelen ikke skal regnes som motorvogn, må hjelpemotorens effekt være høyst 0,25 kW, sykkelen må veie mindre enn 70 kg, ikke være lengre 120 cm og ikke bredere enn 85 cm. For sykler med tre hjul og tre eller flere sitteplasser, er det tillatt med en effekt på 0,5 kW.
I utgangspunktet kan el-sykkel brukes i utmark på linje med vanlig sykkel, men vært oppmerksom på at bruk av el-sykkel ikke er en del av allemannsretten (friluftsloven § 2). Det betyr at kommunene kan nedlegge forbud mot bruk av el-sykler i enkelte områder. Det vil typisk være aktuelt for verneområder. Grunneier kan også nedlegge forbud om bruk av el-sykkel i utmark. Ifølge Miljødirektoratet trenger du ikke innhente forhåndssamtykke fra grunneier for å sykle med el-sykkel i utmark. Det er tilstrekkelig å være oppmerksom på om grunneier ved skilt eller på annen måte har gitt uttrykk for at el-sykkelbruk er uønsket.
Innmark
Det som er nevnt om ferdsel ovenfor, gjelder utmark. I innmark er retten til ferdsel svært begrenset. Definisjonen av innmark er som nevnt; gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite og liknende område hvor allmenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker.
Allemannsretten gir som hovedregel ikke rett til å ferdes i innmark, men det er unntak. Hele året kan man ferdes til fots, sykle eller ri på vei eller sti gjennom innmark som fører til utmark. Det gjelder så fremt ferdselen kan skje uten å passere gårdsplass eller hustomt, og uten å være til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for eieren.
Vinterstid, når marken er frossen, kan enhver ferdes i innmark. Unntaket gjelder ferdsel på hustomt, gårdsplass eller inngjerdet hage eller park.
Vassdrag
I innsjøer, elver og bekker er det fri ferdselsrett uten bruk av motor. Regler om dette finnes i vannressursloven § 16. Skal du ferdes med bruk av motorisert fremkomstmiddel er det motorferdselsloven som gjelder. Her må det væres oppmerksom på at grunneier kan nedlegge forbud.
Sjø
I sjø, inkludert den sonen som er underlagt privat eiendomsrett, er det også fri ferdsel. Friluftsloven gir også rett til å dra i land båt på strand som ligger i utmark. Retten til å legge til båt gjelder imidlertid kun for en kortere tid, og det gjelder ikke bruk av kai eller brygge.
Opphold – hva du kan gjøre, hvordan og hvor lenge
Retten til opphold på andres eiendom gjelder bare i utmark, og det må tas forhold til andre ut fra forholdene på stedet.
Bading
Friluftsloven § 8 slår fast at enhver har rett til å bade i sjøen eller i vassdrag fra strand i utmark, eller fra båt når det skjer i rimelig avstand fra bebodd hus eller hytte, og uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre.
Illustrerende for retten til bading, og hva som regnes som utmark, er dom inntatt i Rt. 1198 s. 1164, Furumoa. Saken gjaldt allmenhetens ferdselsrett langs en 65 meter lang strand strand som lå ca. 65 m fra en helårsbolig. Stranden var ca. 6 meter bred. Bak stranden lå et ca. 5 meter bredt sivbelte, før en kom til eiendommens gressplen og busker. På stranden var det en molo og et båtopphalingsanlegg i den ene enden, og ellers i strand-sonen var det en spiseplass og plassert en flaggstang. Høyesterett kom til at allmenheten hadde ferdselsrett langs stranden, men ikke rett til å bade eller raste der. Dommen sier noe om hva som er rimelig avstand til bebodd hus og hytte, og når bading er en utilbørlig ulempe eller fortrengsel.
Telting og rasting
Rasting eller telting på andres eiendom kan bare skje når det ikke utilbørlig fortrenger andre, eller påfører andre en ulempe. Uten samtykke fra grunneier, må telt i tillegg ikke settes opp nærmere enn 150 meter fra bebodd hytte eller hus. Det gjelder også en begrensning på to overnattingsdøgn i telt. På høyfjellet og andre avsidesliggende steder er en ikke avhengig av samtykke. Det må også nevnes at på områder som er spesielt tilrettelagt for telting og rasting, behøver en ikke tenke på avstandsreglene. Reglene om telting og rasting finnes i friluftsloven § 9.
Høsting
Allemannsretten innebærer også en rett til å høste nøtter, plukke blomster, planter, bær og sopp på andres eiendom. Retten til høsting gjelder kun viltvoksende vekster, og nøttene du plukker må spises på stedet. Blomster, bær, planter og sopp kan du ta med deg.
For høsting av multer i Nordland, Troms og Finnmark gjelder det egne regler. I disse fylkene kan eier eller bruker nedlegge forbud mot høsting. Tross et eventuelt forbud, kan multene alltid plukkes og spises på stedet.
Krav til utøving av og tilrettelegging for allemannsretten
Når man utøver aktiviteter i kraft av allemannsrettighetene, må det fares varsomt og hensynsfullt frem av hensyn til eier eller bruksrettshaver av eiendommen, men også av hensyn til andre og miljøet. Enhver plikter å etterlate seg stedet fri for forsøpling og uten fare for skade eller ulempe. Den som ikke opptrer hensynsfullt, kan bli bortvist eller komme i erstatningsansvar.
På den andre siden har friluftsloven bestemmelser som verner om allemannsrettighetene. I friluftslovens § 13 står det at eier av grunn ikke må hindre eller vanskeliggjøre ferdsel, opphold eller høsting som er tillatt etter friluftsloven. Et eksempel på at grunneier oppfyller denne plikten, er oppføring av gjerdeklyvere som vist på bildet under.
