Hvilket lands rett gjelder for skilsmisseoppgjøret?

I denne artikkelen ser vi nærmere på internasjonale ekteskap, og på hvilket lands rett som regulerer det økonomiske oppgjøret ved skilsmisser. Dette spørsmålet omtales som lovvalgsspørsmålet. Til sist skal jeg også knytte noen bemerkninger til vernetingsspørmålet, altså spørsmålet om hvilket land sin domstol som har myndighet til å avgjøre en skiftetvist.

Aktualitet

I løpet av de siste ti årene er det inngått over 40 000 ekteskap i Norge hvor en av partene var bosatt i utlandet. Tallene fra Statistisk sentralbyrå gir en indikasjon på det store omfanget av internasjonale ekteskap.

Å forutse et skilsmisseoppgjør kan være vanskelig nok når begge ektefellene er norske og bor i Norge, se blant annet våre tidligere artikler om særeie og skjevdeling. Situasjonen blir mer komplisert for ektepar som har tilknytning til flere land, fordi landenes rett kan gi ulike resultater.

Internasjonalt har det vært flere forsøk på å samordne ekteskapsretten mellom land. Det har imidlertid vist seg å være vanskelig å forenes om ett sett med regler. Det kan forklares med at ekteskapsretten er dypt forankret i landenes kulturelle og tradisjonelle verdier. Også EU-retten er mindre fremtredende på ekteskapsrettens område enn på mange andre privatrettslige områder.

Hvilket lands rett avgjør skilsmisseoppgjøret?

Hovedregelen etter norsk internasjonal privatrett er at skilsmisseoppgjøret følger retten i det landet ektefellene hadde sitt første felles bosted etter ekteskapsinngåelsen. Dette prinsippet kalles domisilprinsippet, og er slått fast av Høyesterett. Hvis ektefellene ikke har hatt et felles vanlig bosted, anvendes alternative tilknytningsfaktorer. Slike tilknytningsfaktorer kan for eksempel være ekteparets felles statsborgerskap eller et planlagt felles bosted.

Særlige regler for nordiske ekteskap

For nordiske ektefeller, bosatt i Norden, gjelder den nordiske familierettslige konvensjonen (familierettskonvensjonen). Med Norden menes Norge, Danmark, Island og Sverige. Familierettskonvensjonen har det samme utgangspunktet om første felles bosted, men det er også noen særskilte unntak.

For de nordiske ekteskapene vil rettstilstanden kunne endres ved at ekteparet flytter til et annet nordisk land. Hvilket tidspunkt rettstilstanden endres på er avhengig av situasjonen. Dersom ektefellene bosetter seg i et nytt nordisk land, vil deres formuesforhold to år etter bosettingen følge retten i det nye landet. Dersom ektefellene flytter tilbake til et land der begge er statsborgere, eller de har hatt bopel tidligere, vil de følge retten i dette landet umiddelbart.

Kan man avtale hvilket lands rett som skal gjelde for et fremtidig skilsmisseoppgjør?

Tidligere var det uklart om norsk rett aksepterte en avtale mellom ektefellene om lovvalg. I en avgjørelse fra 2007 anså imidlertid Høyesteretts ankeutvalg det som «klart» at det er adgang til å inngå slike avtaler. Adgangen til å inngå lovvalgsavtaler er nå også støttet i teorien. For nordiske ektefeller er det for øvrig nedfelt i familierettskonvensjonen at de kan inngå lovvalgsavtale.

Det er likevel flere forhold som ektefeller må være klar over ved inngåelsen av lovvalgsavtaler. Det er for eksempel uklart hvor langt ektefellenes avtalefrihet strekker seg, og om lovvalgsavtalene må oppfylle visse formkrav. Det kan derfor være fornuftig å søke juridisk bistand dersom man planlegger å inngå en lovvalgsavtale.

Hvilket land sin domstol kan avgjøre skiftetvisten?

Hvilket lands domstol som har myndighet til å avgjøre spørsmålet, omtales som vernetingsspørsmålet. Vernetingsspørsmålet avgjøres separat fra spørsmålet om hvilket land sin rett som skal anvendes. En kan altså komme til at en sak kan anlegges for norske domstoler, men skal avgjøres etter spansk rett.

Regler om når en norsk domstol kan avgjøre spørsmål om det økonomiske oppgjøret mellom ektefeller finner vi i ekteskapsloven, tvisteloven, og i nordisk familierettslig konvenjon.