Dersom du ønsker å dele en landbrukseiendom, må landbruksmyndighetene i den aktuelle kommunen gi sin godkjennelse. Deling av landbrukseiendom er et tiltak som berører ulike lovverk, og det vil derfor være behov for å søke om tillatelse etter flere lover før fradeling kan iverksettes. Fokus i denne artikkelen er kun kravet om tillatelse fra det offentlige for fradeling av landbrukseiendom i jordlova § 12.

Dersom formålet med deling gjør det nødvendig med samtykke til omdisponering av dyrket jord etter jordloven § 9, kan delingssamtykke ikke gis uten at det er gitt samtykke til omdisponering.

Hovedregelen er at jord- eller skogbrukseiendom ikke skal deles. Det er mulighet for unntak. Dette beror i tilfelle på en helhetlig avveining. Samtykke til deling kan gis dersom delingen legger til rette for en tjenlig og variert bruksstruktur i landbruket jf. § 12 tredje ledd.

Bestemmelsens virkeområde

Hva er en landbrukseiendom?

Regelen i jordloven § 12 kommer til anvendelse ved deling av en eiendom som blir brukt til eller kan brukes til jordbruk eller skogbruk. Det må med andre ord dreie seg om en landbrukseiendom.

Begrepet jordbruk og skogbruk omfatter tradisjonell landbruksdrift, som dyrking av jord, husdyrhold, skogproduksjon og jakt og fiske. Dersom tradisjonell landbruksdrift drives i kombinasjon med tilleggsnæringer som f.eks. utleie av hytter, vil hele eiendommen anses som en landbrukseiendom. Dersom en eiendom derimot kun brukes til utleie av hytter, vil den som utgangspunkt ikke klassifiseres som en landbrukseiendom. Dersom eiendommen likevel kunne blitt brukt til jordbruk eller skogbruk, faller den innenfor bestemmelsen.

Ved tvil om en eiendom kan brukes til jordbruk eller skogsbruk vil det være sentralt om eiendommen er av en slik størrelse og beliggenhet at den kan gi grunnlag for lønnsom jordbruks- eller skogbruksdrift. Hensynet til jordvern medfører imidlertid at også en liten eiendom kan anses som en landbrukseiendom, dersom den har dyrket jord av høy kvalitet.

Andre spørsmål vedrørende virkeområdet

Det kan i tillegg oppstå spørsmål om hva som er en og samme eiendom. Flere ulike registerenheter (gårds- og bruksnumre) kan regnes for å være èn driftsenhet, dersom de har samme eier og etter departementets skjønn må regnes som en driftsenhet jf. § 12 sjette ledd. I den konkrete, skjønnsmessige vurderingen er det av betydning om eiendommene ligger slik at de egner seg for å drives sammen, og om de faktisk har vært drevet sammen.

Med «deling» menes både overføringer av eiendomsretten og delingsforretninger som ikke forutsetter en senere overføring. I tillegg rammes stiftelse av leieforhold eller bruksrettigheter til del av eiendommen med en varighet på over 10 år eller som er uoppsigelig av eieren. De stiftede rettigheter må imidlertid være av noe omfang. Mindre rettigheter som for eksempel veirettigheter vil falle utenfor.

Når kan samtykke gis?

Som nevnt innledningsvis kan samtykke til deling gis dersom delingen legger til rette for en tjenlig og variert bruksstruktur i landbruket. Hvorvidt samtykke skal gis beror på en skjønnsmessig vurdering.

Bruksrasjonalisering

Ved fradeling av landbruk- og skogsarealene for å selge disse til nabo som tilleggsjord vil det som hovedregel bli gitt samtykke til fradeling, dersom arealressurser vil styrke driftsgrunnlaget på naboeiendommen. Dette omtales også som bruksrasjonalisering. Eieren kan da enten beholde huset med tunet som egen bolig eller selge det som en frittliggende boligeiendom.

deling

Innholdet i vurderingen

I vurderingen av om samtykke kan gis inngår blant annet hensynet til vern av arealressursene. At arealressursene skal vernes innebærer at en ikke bør opprette eiendommer som det er vanskelig å drive rasjonelt og opprettholde som aktive bruk. Det er også uønsket med oppdelinger som gjør det vanskelig å nekte senere ønsker om omdisponering, fordi eiendommen ikke lenger egner seg til landbruksdrift.

Ved vurderingen skal det vektlegges om delingen medfører en god driftsmessig løsning. Det er altså av betydning om driften gjøres kostnadseffektiv. Herunder er det av betydning om deling medfører en arronderingsmessig god eiendomsutforming og om de dyrkede arealene på driftsenheten er mest mulig samlet med korte driftsveier.

Dersom delingen fører til drifts- eller miljømessige ulemper for landbruket i området, skal det vektlegges i vurderingen. Fradeling av en tomt til boligformål i et område ellers benyttet til landbruksdrift kan det tenkes å oppstå konflikt mellom eier av bebyggelse og eier av jordbruksarealer knyttet til driften av arealene, for eksempel ved gjødselsspredning og dyr på beite. I slike tilfeller må det antas at den driftsmessige ulempen for landbruket gis stor vekt.

For øvrig kan andre hensyn innenfor lovens formål vektlegges.

Jordlova § 1 Føremål

Denne lova har til føremål å leggja tilhøva slik til rette at jordviddene i landet med skog​ og fjell og alt som høyrer til (arealressursane), kan verte brukt på den måten som er mest gagnleg for samfunnet og dei som har yrket sitt i landbruket.

Arealressursane bør disponerast på ein måte som gir ein tenleg, variert bruksstruktur ut frå samfunnsutviklinga i området og med hovudvekt på omsynet til busetjing, arbeid og driftsmessig gode løysingar.

Ein samfunnsgagnleg bruk inneber at ein tek omsyn til at ressursane skal disponerast ut frå framtidige generasjonar sine behov. Forvaltinga av arealressursane skal vera miljøforsvarleg og mellom anna ta omsyn til vern om jordsmonnet som produksjonsfaktor og ta vare på areal og kulturlandskap som grunnlag for liv, helse og trivsel for menneske, dyr og planter.

Hvorvidt delingen legger til rette for en tjenlig og variert bruksstruktur i landbruket beror på en helhetsvurdering, hvor de ovennevnte hensyn kan tale i ulike retninger. Hensynene må vektlegges ut fra lokale forhold, og lokal skjønnsutøvelse vil således kunne få stor betydning i den enkelte sak.

Dersom vurderingen etter tredje ledd ikke åpner for fradeling, kan en likevel samtykke til deling dersom deling vil ivareta hensynet til bosetting i området jf. fjerde ledd. Det kan både være aktuelt med sikte på å øke folketallet i en kommune med nedgang, eller å vedlikeholde en eksisterende bosetting.

Lurer du på noe?

Avgjørelseskompetansen er delegert til kommunen, som avgjør søknad om tillatelse til deling. Vedtaket kan påklages til Statsforvalteren (tidligere Fylkesmannen). Vierdal Advokatfirma har lang erfaring med å yte bistand både ved søknad, klage og søksmål vedrørende fradelingstillatelser etter jordlova § 12. Dersom du har spørsmål om en konkret sak kan du ta kontakt.

Kontakt oss Mer om Landbruk