Publisert 09.12.2019
De fleste foreldre ønsker å stille sine barn likt. Når det gis gaver av betydelig størrelse til en eller flere av barna betegner vi det derfor ofte som «forskudd på arv», med en forventning om at gaven skal hensyntas ved skifte av giverens dødsbo. Begrepet «forskudd på arv» finner vi ikke i arveloven. Der har vi isteden regler om såkalt avkorting i arv. Innholdsmessig gir reglene uttrykk for det de fleste vil mene skal skje når en gave gis som «forskudd på arv».
Likhetstanken bak disse reglene har lang historie. I romerretten måtte en arving betale tilbake alt han hadde mottatt fra arvelater før døden for å få i sitt lodd i boet. I Norge hadde vi i gulatingslovene en regel om obligatorisk avkorting der et barn hadde fått mer enn de andre. I arveloven av 1854 var derimot utgangspunktet det motsatte. Avkorting skulle kun skje dersom arvelater uttrykkelig hadde bestemt det. Under arbeidet med gjeldende arvelov (1972) møtte denne regel krass kritikk, da det ble hevdet at den var i strid med den alminnelige rettsfølelse om at barna skulle stilles likt. Arvelovskomiteen foreslo derfor en regel om automatisk avkorting av betydelige gaver, men etter behandlingen i departementet ble den endelige regelen likevel mye godt lik den gamle. Avkorting skulle først skje dersom arvelater hadde fastsatt det, eller det kunne godgjøres at avkorting ville være i samsvar med arvelaters forutsetninger.
Regler om avkorting i arv
Hovedregelen om avkorting i arv finner vi i dag i arveloven § 38, hvor det fremkommer tre vilkår for at avkorting skal skje. Det må (i) være gitt «ei monaleg gåve» til en livsarving, (ii) de andre livsarvingene må ikke ha «fått tilsvarande verdiar», og (iii) avkorting må være «fastsett» av arvelater, eller det må være godtgjort å være i samsvar med «føresetnadene til arvelataren».
Loven oppstiller ikke noe skriftlighetskrav eller noe vilkår om når avkorting skal være bestemt. Det er heller ikke noe vilkår at gavemottaker skal være orientert om forutsetningen om avkortning. Særlig spørsmålet om hva som har vært i samsvar med arvelaters forutsetninger gir derfor grobunn for tvist og vanskelige bevisspørsmål. Normalt vil det være de arvinger som gjør avkorting gjeldende som blir sittende med bevisbyrden for hva avdøde mente, noe som ikke nødvendigvis er helt enkelt å dokumentere. Av denne grunn er det alltid å anbefale at forutsetninger om avkorting nedtegnes og gjøres kjent for arvingene, selv om det altså ikke er et vilkår etter loven.
Det er verdt å merke seg at utdelinger fra uskiftebo til en eller flere av arvingene alltid skal avkortes, uavhengig av hva arvelater har ment om saken. Dette fremgår av arveloven § 21 tredje ledd.
Dersom vilkårene nevnt over foreligger skal gaven avkortes i mottakerens arv. Dette kan gjøres på flere måter. Det vanligste er nok å legge beløpet til boets netto, før en foretar fordelingen mellom arvingene. En annen tilnærming kan være å gi de andre livsarvingene et tilsvarende forloddskrav før det resterende boet fordeles. Uansett hvilken metode en velger er det viktig å være klar over at den som har mottatt gaven ikke blir i gjeld til boet dersom arven ikke strekker til. Dersom størrelsen på gaven er større enn mottakerens arv, vil han/hun likevel ikke bli pliktig å innbetale noe til boet, jf. arveloven § 41. Andre løsninger kan imidlertid avtales.
Dersom gaven er gitt av felleseiemidler skal avkorting gjøres på skiftet etter førstavdøde, uavhengig av om gaven er gitt av gjenlevende, jf. arveloven § 39. Om det fortsatt er noe igjen å avkorte etter dette, skal det skje på skiftet etter gjenlevende. Dersom gavemottakeren er død før arvefallet skal avkortingen skje i dennes livsarvingers arvelodd, jf. arveloven § 42.
Størrelsen på avkortingsbeløpet skal settes til verdien på gaven på det tidspunkt den ble gitt, dersom det ikke ville være åpenbart urimelig. Dvs. at avkortingsbeløpet i utgangspunktet ikke skal indeksreguleres.
Det er viktig å merke seg at avkortning i arv kun gjelder mellom livsarvinger. Det er derfor aldri aktuelt overfor enebarn. Gjenlevende ektefelles arvelodd skal beregnes ut fra boets størrelse på dødsfallstidspunktet, og det samme gjelder arvelaters testasjonskompetanse med tanke på pliktdelsreglene, jf. arveloven § 43. Noe annet kan imidlertid avtales. Dersom en ønsker at gaver til livsarvingen(e) skal avkortes når det skiftes med gjenlevende ektefelle er det derfor viktig at dette settes som en betingelse for gaven.
Nytt i ny arvelov?
Ny arvelov ble vedtatt i 2019. Loven er imidlertid ikke trådt i kraft, og det er foreløpig uklart når dette vil skje. De nye reglene om avkorting er tatt inn i lovens kapittel 9, som etter § 180 kun kommer til anvendelse på disposisjoner foretatt etter lovens ikrafttreden. Da saker om avkorting kan gjelde gaver som er ytt flere tiår tilbake i tid, vil dermed reglene i gjeldende arvelov (1972) fortsatt være relevante i lang tid etter ny lovs ikrafttredelse.
Med unntak for uskifteregelen som er videreført i § 24 annet ledd, er reglene om avkorting samlet i § 75 i den nye loven. I all hovedsak er reglene en videreføring av gjeldende rett. Av hensyn til å begrense antallet tvister foreslo imidlertid arvelovutvalget en regel om at avkorting i arv kun skulle skje dersom det var avtalt. Departementet kunne tiltre begrunnelsen for dette, men av hensyn til å begrense bevisproblemene for de øvrige arvingene modererte en regelen noe. Etter ny lov skal avkorting dermed kun skje dersom arvelater satte det som en betingelse som gaven. Et skriftlighetskrav ble ikke innført, men det er tatt inn en pedagogisk påminnelse i loven om at dette bør gjøres, og at betingelsen bør gjøres kjent for øvrige arvinger.
Det er verdt å merke seg at vilkåret om at gaven må være «monaleg» er tatt bort, selv om endringen ikke er eksplisitt omtalt av departementet i proposisjonen. Etter ny lov må dermed regelen være at alle gaver skal avkortes uavhengig av størrelse, så lenge arvelater har stilt dette som betingelse for gaven.
I tillegg er regelen om at avkorting for gaver gitt av felleseiemidler skal skje på skiftet etter førstavdøde uavhengig av hvem som var giver ikke videreført. For øvrig er ny lov ment å videreføre gjeldende rett.
