Hevd av rettigheter i fast eiendom

Skrevet avKåre Vierdal advokat / partner

Publisert 12.10.2020

Å «hevde» rett vil si at man kan stifte eiendoms- eller bruksrett ved å bruke en eiendom over en viss tid i tro om at den tilhører en selv. Slik rettsstiftelse kan aktualiseres for eksempel dersom et grensegjerde er feilplassert.

Hovedregelen er at den «rette eier» beholder sin rett. Hevdsinstituttet er på så måte et unntak. Hevd gjør det mulig å erverve bruks- eller eiendomsrett i fast eiendom, løsøre og verdipapirer tilhørende andre. Reglene om hevd fremgår av hevdslova.

Grunnvilkårene for å kunne hevde rettigheter er at eiendommen er brukt i hevdstid, og at brukeren har vært i god tro. Det er mange nyanseringer som kan bli aktuelle i den enkelte sak. Denne artikkelen har som formål å trekke opp noen hovedlinjer, og er følgelig ikke uttømmende. I den foreliggende artikkelen vil kun reglene om erverv av rettigheter i fast eiendom berøres, selv om det er mulig å hevde rettigheter også i løsøre og verdipapirer.

Bruk i hevdstid

At eiendommen må ha blitt brukt i hevdstid stiller både krav til hvor lenge bruken har pågått og på hvilken måte bruken er utøvd.

Hevdstid

Hevdstiden er som hovedregel 20 år jf. hevdslova § 2. Ved hevd av bruksrett, hvor bruken ikke viser seg av en fast tilstelling, er hevdstiden derimot 50 år jf. hevdslova § 8. Bruk som ikke viser seg av en «fast» tilstelling er for eksempel fiske med garn eller snarefangst. Rett til nødvendig vei eller opplagsplass er unntatt 50-årsreglen, og følger altså hovedregelen om 20 års hevdstid.

Dersom eiendommen eller bruksretten har blitt overdratt på lovlig vis og alle eierne har oppfylt kravet til aktsom god tro, vil hevdstiden kunne legges sammen jf. hevdslova § 3. Dette vil for eksempel kunne være aktuelt dersom en far har benyttet en eiendom som sin egen i 15 år, og sønnen som arver eiendommen deretter bruker den i 5 år.

Brukens art og omfang

Videre må bruken som er utøvd tilsvare den rettighet man mener å ha. Den som mener å være eier av en eiendom må ha brukt den «som sin eigen» jf. hevdslova § 2. Med det forstås det at eiendommen må ha vært brukt med et omfang og intensitet tilsvarende hva en eier ville benyttet eiendommen til. Bruken må også ha vært eksklusiv, med mindre andres bruk skjer med grunnlag i avtale. Om du har nektet andre å utøve lik bruk som deg, er dette et tegn på eksklusivitet.

Dersom du mener å ha en bruksrett, må du ha brukt eiendommen som om du hadde en bruksrett jf. hevdslova § 7. Hvis du for eksempel mener å ha beiterettigheter på en annen manns eiendom, må du ha benyttet eiendommen til beiting. Hvis du mener å ha enerett til bruk, må bruken i tillegg ha vært eksklusiv. Bruken må også ha hatt en viss intensitet. Lengre opphold eller sporadisk bruk vil som hovedregel ikke være tilstrekkelig for å oppfylle kravet til bruk. For bruksrettigheter som etter sin art kun kan utøves deler av året, for eksempel beiting, vil imidlertid ikke manglende bruk resten av året være til hinder for at rettigheter hevdes.

Aktsom god tro

I tillegg til å ha brukt eiendommen i hevdstid, må du for å hevde rett i hele perioden ha brukt den i aktsom god tro. Kravet til aktsom god tro innebærer at den som vet at han ikke er eier eller bruksrettshaver av tingen, ikke hevder rett. Det samme gjelder dersom han ikke vet det fordi han ikke har vært så aktsom som han burde etter forholdene jf. §§ 4 jf. 7 annet ledd. Dersom du for eksempel har fått grunn til å betvile rettighetsforholdene og enkelt kunne fått kunnskap om eier- eller rettighetsforholdene, men har valgt å ikke gjøre det, vil du neppe anses å ha vært tilstrekkelig aktsom.

Aktsom god tro må foreligge i hele hevdstiden. Dersom det dukker opp opplysninger som bringer deg ut av god tro, stanser hevden opp. Dette kan for eksempel være at du blir forelagt gamle dokumenter som omtaler eierforholdene.

Ingen annen hjemmel for bruk

Dersom man har annen hjemmel for bruk av eiendommen, kan man ikke hevde rett jf. hevdslova § 5. Eksempler på annen hjemmel er forvaring, leie, lån eller pant. Dette har sammenheng med at rette eier i et slikt tilfelle ikke har noen foranledning til å gripe inn i bruken.